Two Among the Trees

I understand that too many words
affect the figurativeness of language
I have no insight into trees
instead roles are what interest me
– when I collect myself to write
can I then be punished
The guilt of all who are born is great,
my mother says

The person I am with
says he knows
I do not want to be alone
In the beginning there were two too, he says
Yes, that’s how everything begins, I say
and he turns his face
and tries to look into my mouth
but it is a mouth, not a gospel

and if only someone would clap
in this silence, I’m thinking
and looking at his hair
and his imperfect face
Finally I am the one who claps
and he smiles

To mellom trærne

To mellom trærne

Jeg skjønner at for mange ord
går utover figurligheten i språket
og jeg har ingen innsikt i trær
i stedet opptar rollene meg
– når jeg samler meg for å skrive
kan jeg da bli straffet
Skylden til alle som er født er stor,
sier moren min

Han jeg går sammen med
sier at han vet
at jeg ikke vil være alene
I begynnelsen er det også to, sier han
Ja, det er sånn alt begynner, sier jeg
og han snur ansiktet
og prøver å se inn i munnen min
men det er en munn, ikke et evangelium

og bare noen kunne klappe
i denne stillheten, tenker jeg
og ser på håret hans
og det mangelfulle ansiktet
Til slutt er det jeg som klapper
og han smiler