She who stands over there

She who stands over there has big round eyes. No one could ever have alleged that
she should be Chinese. She would be far from a little Chinese girl. True, the cheekbones are slanted 
but without this reflection of the moon’s cool curve, without the half upturned or half arched
ink stroke of moon behind a shiny haze of skin, without this touch of the calligrapher’s precise stroke,
of the calligrapher’s brush, the big brush gripped by hand after hand as it follows the room’s
curvature over China one night with the moon half upturned, no, half arched in a face over a river,
a face that sinks its mirror image in a river as the moon goes down, the shiny haze settles
over the cliffs like skin, jutting cliffs or sheer cliffs, that is how her cheekbones are:

Cyrillic like the cliffs by a Chinese river

She who stands over there

Hun som står der borte har store runde øyne. Ingen kan noensinne ha påstått at
hun skulle være kineser. Hun er nok langt fra en liten kinesisk pike. Riktignok er kinnbeina skrå,
men uten dette gjenskinnet av månens svale bue, uten det halvt oppvendte eller halvt hvelvede
tusjstrøket av måne bak en blank dis av hud, uten denne anelsen av kalligrafens presise streif,
av kalligrafens pensel, den store penselen som gripes av hånd etter hånd der den følger rommets
krumning over Kina en kveld med månen halvt oppvendt, nei, halvt hvelvet i et ansikt over en elv,
et ansikt som senker speilbildet sitt i en elv idet månen går ned, den blanke disen legger seg
over klippene som hud, framskutte klipper eller steilende klipper, slik er kinnbeina hennes:

kyrilliske som klippene ved en kinesisk elv