The Fact that No Birds Sing

When sorrow comes, there is no
language

for it. Sorrow
is blackness, is absence, is yearning – many names

can be used, none of which
equals sorrow. To bear sorrow

is not to want to get up
in the morning, not to manage to lift your foot

from the sidewalk, not to be able to escape
the same stab in your heart that you felt

yesterday, the day before yesterday, two days
before yesterday, every time

you pass those spots in town, those landscapes
of mind, those names

for what you lost: a body, a laughter, a lightness – a pair
of eyes to meet your own. Do those eyes

have a name? Are they called Oscar? Are they called
Kathinka? The fact that O or K is gone

is incomprehensible, incomprehensible, incomprehensible
– is there a name for it? The fact

that K or O shall never place a calming hand
on your forehead brings pain

beyond words – is there a name for it? The fact
that no birds

sing. A blackness
called sorrow. Lasts seldom more than seven years.

AT FUGLENE IKKE SYNGER

AT FUGLENE IKKE SYNGER

Når sorgen kommer, har sorgen
ikke noe

språk. Den er
en sorthet, et fravær, et savn – mange navn

har sorgen, men ingen
av navnene er sorgen. Å bære sorg

er å ikke ville stå opp
om morran, ikke klare løfte

foten fra fortauet, ikke komme fri
fra det samme stikk i brystet

som i går, i forgårs, dagen før der igjen
hver gang du passerer

de og de stedene i byen, de og de landskap
i sjelen, de og de navn

på hva det var du mistet: en kropp, en latter, en letthet
– et blikk å møte. Har de

øynene navn? Heter de Oscar? Heter de
Kathinka? At O eller K er borte

er ubegripelig, ubegripelig, ubegripelig
– har det noe navn? At

K eller O aldri mer skal legge
hendene på pannen din gjør ubeskrivelig vondt

– har det noe navn? At fuglene ikke
synger. Den sorthet

vi kaller
sorg. Varer sjelden mer enn syv år.